Hukommelse er en del av det å være menneske. Men i dag er vi alle kjent med bildet av en finger som glir over skjermen, når vi om og om igjen scroller på telefonen vår. Alt går fort. Alt passerer. Noe flimrer et øyeblikk, og så blir det usynlig igjen. Og dermed risikerer vi å glemme alt raskt.
I Bibelen blir vi ofte oppfordret til å huske. Dette er en oppfordring som Gud retter til Israel eller til enkeltpersoner. Selve frelseshistorien begynner med minnet om en hendelse: kryssingen av Rødehavet. I Josvas bok, under den høytidelige pakten i Sikem, blir folket minnet om de gjerningene Gud har utført. Og på minnet om disse hendelsene uttaler Josva sin forpliktelse. ’Jeg og mitt hus vil tjene Herren.’ Å huske blir evnen til å inngå forpliktelser for fremtiden. Å minnes det Jesus utrettet ved den siste nattverden, blir disiplenes handling par excellence. Et evigvarende minnesmerke.
Minnet er også grunnleggende for det åndelige livet. Vi er en historie, og vår historie er innskrevet i Guds historie. Som marister er vi kalt til å feire øyeblikk i vår historie for å minnes Guds handling og trofasthet.
Vår trofasthet er forankret i vår evne til å gjøre det vi husker relevant for nåtiden. I motsetning til hva vi kanskje tror, kommer ikke vår troserfaring bare fra å lese tekster, men gjennom en praksis som læres og deles. Vi er marister fordi vi har muligheten til å leve en tro og spiritualitet som har blitt legemliggjort i livene til dem som kom før oss. Fordi vi kan se den levd og virkeliggjort i erfaringene til så mange av våre brødre og søstre. Fordi vi kan dele den med dem.
Derfor minnes vi ikke noe som skjedde i fortiden, men vi inviteres til å bli åndelige mennesker som søker å leve i dag det som er blitt overlevert av tidligere generasjoner. Å minnes årsdagen for pater Colins død innebærer at det vi har mottatt fra maristene som har gått foran oss, fortsatt bærer frukt i vår samtid. Fra et bibelsk perspektiv betyr det å minnes en hendelse fra fortiden å gjøre den relevant i nåtiden. Det er en del av en kontinuerlig dynamikk: Vi husker for å kunne fortelle en historie - vi forteller en historie for å kunne huske… På denne måten er hukommelse ikke bare nostalgi eller erindring av en fortidig hendelse, men en del av fremtiden. Hukommelse og fremtid er nært knyttet sammen. I den grad vi husker Guds kjærlighet til oss, forblir vi trofaste mot hans pakt. Å minnes pater Colins liv og død blir dermed et øyeblikk av feiring, samtidig som det manifesterer vår vilje til å ta imot Guds fremtid for oss. Den fremtiden som for oss marister er ledsaget av Marias nærvær, hun som minner oss om den: ’Jeg var den første kirkens støtte; jeg vil være det igjen ved tidenes ende’.
Faustino Ferrari, sm
