Evangelisten Johannes innleder beretningen om den siste nattverden, der Jesus vasker disiplenes føtter: "Før påskehøytiden visste Jesus at hans time var kommet til å forlate denne verden for å gå til Faderen. Han elsket sine egne som var i verden, og han elsket dem inntil enden." I lidelsestiden, i prøvelsens time, fortsetter Jesus å elske. I vanskelige tider er det ofte fristende å trekke seg inn i seg selv, å dvele i smerten. Men Jesus viser oss en annen vei - åpenhetens vei, veien til en hengivelse som overgår alle prøvelser. Denne holdningen fører til frelse.
Jesus så lidelseshistorien som en invitasjon til å elske helt til det siste. Han stilte seg selv til tjeneste for sine venner. På korset tok han seg av sin mor og betrodde henne til den disippelen han elsket. Midt i sin store prøvelse fortsatte han å elske og våke over sine nærmeste. Å følge Jesu eksempel og svare på motgang med kjærlighet er ikke å fornekte vanskeligheter. Det er ikke svakhet eller feighet. Det er å ta imot motgang uten å la den definere våre liv eller fortære oss. Det er å følge i Kristi fotspor.
Når vi tenker på Jesus som vasker føttene til disiplene sine - inkludert den som skulle forråde ham - og observerer Peters motstand mot å akseptere vennens ydmyke tjeneste (for Peter er en mester en som leder andre, ikke en som tjener), blir vi oppmerksomme på våre egne begrensninger, våre vanskeligheter med å elske virkelig. Men vi kan også velge å gå den veien Kristus åpner for oss: den uselviske kjærlighetens vei, fra lidelseshistorien til oppstandelsens morgengry.
Hendelsene vi feirer og minnes under påsketriduumet, fant sted for to tusen år siden i Jerusalem, men i dag er de en inspirasjon for utallige mennesker over hele verden. I disse urolige tider, når krigen raser så mange steder, lever mange av våre søstre og brødre pasjonstiden på måter som er altfor virkelige. La oss huske at Jesus er med oss i våre prøvelser. La oss overlate til Herren våre egne vanskeligheter, våre familiemedlemmer som sliter med sykdom av noe slag, og alle dem som vi nå ber for.
Herre, dette er timen da du blir forlatt. Jeg ser deg bli forrådt og utlevert - fornektet, falskt anklaget, forhørt, torturert, urettferdig dømt. Foran korset føler jeg meg sønderrevet. Jeg ville løpe fra det, men kjærligheten holder meg nær. Jeg løfter mine øyne for å møte ditt blikk. Hvor vanskelig det er å bære andres lidelser, særlig de vi elsker. Å elske er å lide. Å være sårbar er å være såret. Herre, du henger skulder ved skulder med alle uskyldige ofre over hele verden. Hvem sine lidelser ber du meg om å bære? Hjelp meg til å være trofast, til å holde ut, til å stole - til å lide og til å elske. Herre, la meg ta imot det nye livet i din oppstandelse; la meg ikke miste håpet, og hjelp meg å bygge en verden der freden kan blomstre. Amen.
Pascal Boidin sm
